Overskriften er et temmelig kjent utsagn fra Aleister Crowleys Thelema, men i dette innlegget skal jeg ikke snakke om dets budskap, men heller fokusere på bloggens hovedtema; mote og skjønnhet.
Til tross for at ingen har bitchslappet meg og skreket "Ærlig talt, kan ikke folk få se ut som de vil?!" enda, er det på tide å påpeke at de velmente rådene jeg vrenger ut av meg, kun er ment som nettopp det, råd, og ikke regler hugget i sten. For mange er det en heller mentalt og fysisk slitsom affære å handle inn klær og lignende til seg selv, og tanken på å skulle opprettholde en velpleid fasade kan for noen virke både skremmende og frastøtende. For noen har det med selvtillit å gjøre, eller rettere sagt mangelen på, mens for andre er det prinsipper som er bundet opp mot samfunnets normer om hva som er forventet av hvordan man skal se ut.
Mye av det "motefaglige" i denne bloggen kan brukes som en slags krykke for de som trenger noen knagger å henge moteverdenens ideer på, mens for andre kan det være "aha!"-opplevelser, og for andre igjen kan det kun være forhåpentligvis interessant lesning.
Det jeg vil frem til i dette havet av metaforer og filosofisk tåkesnakk, er at man selv må kunne gjøre det man vil (derav overskriften) med det man har og det man tilegner seg av materielle goder og skjønnhet såvel som kunnskap. Å ha noen nyttige råd i lomma kan være godt å falle tilbake på, enten når man føler seg tom for ideer, eller som grunnpillarer i en look, eller rett og slett som hovedingrediens. Selv om jeg, og andre som skriver om lignende temaer, bannlyser ankelstropper til dine kraftige legger, betyr det ikke at du behøver å overse slike sko for all evighet om du virkelig elsker og forguder ankelstropper (vel, ikke at jeg egentlig har noen tro på at mine ord skulle ha slik makt, men det får så være). Mitt råd ville da være at du kunne kombinere det med noe annet som var flatterende, eller kanskje skoene med ankelstroppene kunne være i en farge som blendet med beina dine eller strømpene? Altså, make the best out of it. Legg en kompress på såret, om du vil. Altså, mine råd på bloggen er nettopp det, råd. Ment til å guide en som ikke har snøring på mote, samtidig som de forhåpentligvis også kan være nyttige tips og/eller inspirasjon for en selverklært moteløve (hvorfor dette ordet har falt ut av den norske dagligtalen er for meg en gåte...).
For å stramme til korsettet ytterligere og komme nærmere sakens kjerne, ønsker jeg at mine tips og råd skal være en del av en mental verktøykasse man tar i bruk når man setter sammen antrekk eller ser på nye klær eller sko eller hårfrisyrer eller you name it, men at man alltid lar sine egne instinkter råde. Det er godt å prøve noe nytt, og om du mister den aspirerende ølvommen ved hjelp av klestriks er det fint og flott, men det viktigste er at du som person fremdeles er der. Det perfekte antrekket er, i mine øyne, et som speiler personen inni. Et som kanskje kan si noe om hvem den personen er, eller ønsker å være. Kanskje er personen ikke så tøff, men ved å ikle seg et kraftige boots føler han/hun ser litt modigere, litt stiligere, litt som den tegneseriefiguren han/hun alltid har drømt om å være som. Kanskje er ikke den blondeblusen Ingrid er ikledd ikke er så fin til hennes noe store overarmer, men om Ingrid elsker den og føler seg mer hjemme i akkurat den blusen enn i noe annet tøy, bør den være en selvsagt del av Ingrids garderobe.
For å illustrere dette, kan jeg bruke meg selv som eksempel. Jeg er kald og dus, og har 8-fasong. Likevel består 80% av klesskapet mitt av sort tøy, og mange av plaggene er posete, hengslete og ikke tilpasset til å vise fram hofter og midje, men heller henge rett ned som en og annen Spøkelseskladden. For tiden er også håret mitt ravnsort, selv om jeg tidligere har hatt det i mer flatterende farger - for å summere opp dette fort og "gæli": Jeg har ikledd og iført meg plagg og farger som har vært perfekt til mine farger og min fasong, men mange ganger går jeg til det jeg føler meg mest vel i. Selv om jeg kan elske den feminine silhuetten som kler meg og som jeg går i omtrent halvparten av tiden, vet jeg med meg selv at jeg kommer til å kjede meg i hjel av en askeblond farge (hvis er min naturlige, hvis jeg også farget tilbake til fra blågrønt for et par måneder tilbake) og at jeg ikke kommer til å trives i alskens farger selv om jeg vet jeg kler det. Det kler kanskje personen på utsiden: Huden, håret, øynene. Dog, det kler ikke meg. Jeg følger dog mine egne råd og prøver alltid å gjøre det beste ut av det. Jeg går utelukkende i kalde og dempede farger (min garderobe består for det meste av sort, grått, kald taupe, dype lillafarger og ulike sjatteringer av gråblått og mørkeblått) fordi det er det jeg trives i og foretrekker, og jeg kler meg aldri i snitt og fasonger som ser direkte grusomt ut på meg. Jeg finner alltid noen kroker å henge antrekkene på. Jeg spiller på mine egne farger, selv om jeg nå tøyer de mer mot kald og klar (jeg begynner å bli gammel og grå og synet svikter, så da bruker jeg linser, og dermed noen ganger farvede som forsterker "kald og klar"-looken). Per i dag ser jeg slik ut:
(Jeg er ikke så glad i å bruke bilder av meg selv her på bloggen, men her syns jeg det passer for å illustrere mitt poeng i innlegget.)
Summa summarum: Gjør det beste ut av det du har, men mist ikke ditt indre selv i prosessen. Det er bare du som er akkurat deg, og det er du som skal leve meg deg resten av livet. Gjør derfor deg selv tilfreds, om det så er å tviholde på ankelstroppene eller hva det måtte være.
Runder med dette av med filosofabeth for denne gang.
Føler dere at "regler" om ditt og datt er hjelpsomt og kanskje en del av deres personlige stil, eller er det noe dere fnyser av? Hva er deres stilfilosofi?
PS: Jeg har tidligere skrevet litt om å bryte eller tøye "reglene" eller rådene. Se her og her.
